FISKEHOLDETS HISTORIE       

Fisk ble opprinnelig holdt i fangenskap av praktiske årsaker, nemlig som matreserve. Utviklingen av fiskehold som hobby oppsto da man av ren nysgjerrighet isolerte særlig fargerike fisker fra de øvrige, og startet med selektiv oppdrett. Især i Kina begynte man tidlig med oppdrett av karpefisker i dammer i større mengder, ikke bare med sterke farger, men også med iøynefallende kroppsformer og finner. På 1500­tallet hadde fargede karper kommet til Japan. I løpet av de neste hundre årene kom de til Europa, og i 1900 hadde gullfisken også gjort sitt inntog i Amerika.

AKVARIET SER DAGENS LYS

Akvariet slik vi kjenner det i dag oppsto antakeligvis i England tidlig på 1800-tallet. Tidligere enn dette kjenner vi bare til et fåtall notater om fisk som er holdt i live i glasskrukker gjennom flere år. Vendepunktet kom i 1850, da Harrington la fram et skrift for Chemical Society i London, hvor han beskrev frem­gangsmåten for vellykket drift av et stabilt akvarium. Dette vakte stor interesse, og fiskehold ble snart en populær hobby.

I 1852 begynte London Zoological Society å bygge det første offentlige akvarium, som ble åpnet året etter. Det neste anlegget ble bygget av Surrey Zoological Gardens, og ikke lenge etter var det bygget akvarier for allmennheten i alle større byer i Europa. De nye utstillingene med ferskvanns- og saltvannsakvarier tiltrakk seg en jevn strøm av nysgjerrige tilskuere. I Norge tok det derimot lenger tid. Vi fikk vårt første offentlige akvarium i Bergen i 1960.

De tidligste amatørakvariene inneholdt mest fisk fra lokale farvann. I kystbyene forsøkte man med arter fra havet, og i innlandet ble omtrent alt slags liv i ferskvann fanget inn til akvariene. Selv om ferskvannsfisk normalt var lettere å få tak i og langt det vanligste i akvarier, handlet tidens akvariebøker mest om saltvannsfisk fra Atlanterhavet. Forøvrig er mange av de lokale vannplantene som beskrives i noen av disse bøkene nå sjeldne - et sørgelig bevis på langtidseffekten av forurensing av vassdragene.

Akvariet ble moderne, og var en selvsagt del av interiøret i viktoriatidens England. Men det fantes ingen ferdige akvarier å få kjøpt, så mange av tidens bøker ga nøyaktige bygge beskrivelser. Akvariene var imidlertid ofte mer dekorative enn funksjonelle. En vanlig utforming besto av en glassfront, med de andre sidene av treverk (kledd med bek for å gjøre dem vanntette) eller ofte av skifer. Ulike typer boller og glasskrukker var å få kjøpt, men akvariene var helst avlange og håndlaget for å passe inn i en alkove på et iøynefallende sted i stuen.

På kort tid hadde fiskehold ikke bare fanget allmennhetens interesse, men også utfordret entusiastene til å lage stadig mer ambisiøse akvarier. I 1857 skrev H. Noel Humphreys i boken Ocean and River Gardens ­A History of Marine and Fresh­water Aquaria: «Vi vil etter hvert få tropiske akvarier, hvor vi vil kunne etterligne temperatur og vannkvalitet i tropiske farvann.»

GRUNNLEGGENDE PRINSIPPER

Den framsynte Humphreys forutså ikke bare oppfinnelser som varmekolben og termostaten, som bidro kraftig til å øke utvalget av skapninger som det var mulig å ha i et akvarium, men han var også blant de første som innså hvor viktig vannkjemien var for fiskehold. Dessuten oppdaget han et prinsipp som ofte blir oversett også i dag den kritiske bestandsgrensen. Han sier om akvariet til en av sine venner: «Selv om det spennende akvariet hans ikke akkurat virket overbefolket, oppdaget han likevel at han hadde overskredet en grense, og at skapninger ikke kan tilpasse seg et system i forholdet en kvadrattomme per individ.» Systemer for oppvarming, belysning og filtrering kom gradvis mer i bruk, slik Humphreys forutså, selv om de til å begynne med var nokså omtrentlige. Mange av de tidlige akvariene hadde skiferbunn, og ble oppvarmet fra bunnen med en liten brenner. Med utviklingen av mer sofistikerte varmere og termostater, ble akvariene etter hvert laget av glass i en metallramme.

NYE HORISONTER I FISKEHOLDET

Etter som utstyret til akvariene stadig ble forbedret, begynte eierne å se ut over de hjemlige kystene etter nye arter. Interessen for hobbyen hadde gradvis tapt seg. Folk gikk lei av de litt kjedelige lokale artene som var å oppdrive. Blant de få fremmede fiskene som er nevnt i den tidlige akvarielitteraturen, finner vi gullfisk en. Både en amerikansk publikasjon fra 1858 og en engelsk fra 1890 merker seg at selv om gullfisken betraktes som en kaldtvannsfisk, kommer den opprinnelig fra et varmere klima, og kan overleve temperaturer på 27°C. Akvarieinteressen fikk et oppsving med innføringen av fargerike, tropiske arter, slik som paradisfisken, som ble kjent i Tyskland rundt 1876, og notert fra England i 1890. Fra da av har interessen for fiskehold bare økt. Akvarieklubber ble utbredt, og førte i sin tur til at det ble arrangert utstillinger med konkurranser. Slike arrangementer økte folks interesse for hobbyen, og den blomstret selv under de dystre årene under 2. verdenskrig. Nye store fremskritt ble gjort. På denne tiden var det nærmest uråd å holde et saltvannsakvarium, fordi metallrammen rustet og avga giftstoffer som tok livet av fiskene. For å motvirke dette, ble rammene galvanisert, lakkert eller laget av rustfritt stål. Men gjennom­bruddet kom sent på 1960-tallet med silikonlimet. Dermed kunne man for første gang lage akvarier av bare glass, og i mange slags former og størrelser. Akvariene ble lettere å flytte på uten å risikere brudd i fugen mellom glasset og rammen. Rammene ble overflødige, eller ble laget av plast som pynt.

MODERNE AKVARIER

I dag brukes akryl i stedet for glass for å lage akvarier med uvanlige fasonger, for eksempel sekskantede og buede. Etter hvert som disse «fancy» akvariene blir rimeligere, og produsentene greier å fremstille hardere og mer ripesikre plaststoffer, vil nok akvarier av akryl bli betraktet som et estetisk akseptabelt alternativ til glass. De tradisjonelle vinkeljernstativene har stort sett veket plassen til fordel for dekorative og funksjonelle kabinetter som passer til mange ulike utsmykninger.

Det øvrige utstyret til akvariet, som for eksempel varmekolben, belysningen, filtreringen og luftingen, er også stadig blitt sikrere og mer effektivt. Foruten forbedringene i utstyret, er dessuten fisken blitt «modifisert» med lengre finner, sterkere farger og endrede kroppsformer (selv om etikken bak slik oppdrett stadig kan diskuteres). Det er nå økende bekymring for velferden, ikke bare for den enkelte fisken, men for hele arts grupper. Mange dyrehager og offentlige akvarier har programmer for formering av truede arter i fangenskap, ofte med hjelp fra kyndige hobbyakvarister. Et slikt samarbeid tjener både til å ta vare på akvatisk liv, men også til å øke kunnskapen og engasjementet for det.

( kilde: Akvariehåndboken – Aschehougs Naturbøker)